The Greatest Show on Earth
Amerikanerne ynder å kalle det "The Greatest Show on Earth". Super Bowl Sunday er på mange måter USAs andre nasjonaldag. Uken før Super Bowl er den uken i året der det selges flest nye tv'er. Det er uken der amerikanerne handler inn mest mat. I pausen under kampen går 90 millioner mennesker på do samtidig, og når de trekker ned etter seg, flusher 800 millioner liter vann gjennom kloakkrørene over det ganske land. Dagen etter Super Bowl vil mellom 1.5 og 2 millioner amerikanere ringe inn syke, ytterligere 4 millioner mennesker kommer for sent på jobb.
Med unntak av kampen i 2000, har jeg sett hver eneste Super Bowl siden 1990. Foreldrene mine bodde mange år i USA, og skjønner hva det går i - og lot meg være oppe hele natta selv om det var skole dagen etter. Når jeg rigger meg til på søndag, blir det med andre ord 20. gang jeg ser Super Bowl. Og aldri har jeg hatt like store forventninger.
Årets finale blir noe helt spesielt. Indianapolis Colts og New Orleans Saints har vært de beste lagene i NFL hele sesongen,og for første gang siden 1993 har de to lagene med best records fra grunnspillet kommet seg hele veien til finalen.
Men det er ikke bare derfor forventingene mine er store. Omstendighetene rundt kampen, duellene, spillerne, historien, følelsene... er spektakulære:
* New Orleans Saints er i Super Bowl for første gang i klubbens 43-årige historie. Lenge regnet som et av de dårligste lagene i NFL, og et lag veldig få brydde seg om. Helt til orkanen Katrina traff byen med full styrke og ødela alt som kom i dens vei.
Louisiana Superdome - Saints sin hjemmebane - ble hardt skadet. I stedet for football-kamper, cheerleaders og supporterfester, ble arenaen brukt til å huse tusenvis av hjemløse og til å hjelpe syke og skadde. Saints flyttet ut av byen og spilte hjemmekampene sine i Baton Rouge, Louisina og San Antonio, Texas.
Året etter var Superdome gjenreist, Saints vendte hjem i 2006, og siden den gang har hele Amerika trykket laget til sitt bryst. Når lagene entrer Sunlife Stadium i Miami på søndag, vil hele USA, med unntak av de som kommer fra Indiana eller er i slekt med noen av Colts-spillerne, holde med New Orleans.
*For første gang på 20 år møtes to av de absolutt beste quarterbackene i Super Bowl. Mange store QBs har spilt Super Bowl siden 1990. Men en har ikke hatt to superstjerner - på toppen av sine karrierer - ansikt til ansikt i en Super Bowl siden Joe Montana og John Elway barket sammen. Drew Brees vs Peyton Manning har noe episk over seg - som en klassisk tungvektskamp i boksing. Frasier vs Ali. Let's get ready to rumble!!!!
*Colts' quarterback Peyton Manning er MVP de to siste sesongene, og den eneste noen sinne som har blitt tildelt utmerkelsen fire ganger. Han dominerer spillet på en måte ingen har gjort før ham. Når en quarterback samler de offensive spillerne for å fortelle hva som er neste play, er det vanlig at en offensive coordinator - treneren som har ansvaret for angrepsspillet - bestemmer hva som skal gjøres, og at qb'en videreformidler ordrene til spillerne i klynga. Men ikke Manning. Han bestemmer alt selv. Han får mellom fire og seks spill å velge mellom av den offensive koordinatoren, gir spillerne beskjed om at "det blir ett av disse, gutter, følg med". Så stiller de seg opp - og Peyton Manning tar kontrollen. Han titter på motstanderne, leser og analyserer av lagoppstilling, formasjon og bevegelser hva forsvaret kommer til å gjøre, og så forandrer han spillet til det han mener passer best til å overvinne motstanderen. Det er virkelig et fascinerende skue, der nummer 18 står og roper, peker, teller og gestikulerer. Mannen er et geni, i tillegg er han ekstremt begavet rent fysisk.
*Men så har det seg også slik at Peyton Manning er New Orleans Saints-supporter. Faren hans, Archie Manning, spilte nemlig quarterback for Saints på 70-tallet, og Peyton er vokst opp i New Orleans. Archie Manning var i mange år blant ligaens aller beste quarterbacks, men til tross for at han kunne gått til andre, bedre klubber og kjempet om Super Bowl-titler, valgte han å bruke sine beste år i New Orleans til tross for at de var et av ligaens aller dårligste lag. Sånt blir ikke glemt, spesielt ikke i The Big Easy. (Archie har blitt oppringt av hundrevis av journalister de siste ukene, men har nektet å si hvem han holder med i finalen - sønnen sin eller klubben han selv er legende i.)
*New Orleans Saints kan score hver eneste gang de har ballen. De er ekstremt eksplosive, og kan lage poeng fra over alt på banen. Om de er 90 yards eller 2 yards unna en touchdown har ingenting å si. De har et arsenal av offensive spillere som ingen andre lag i NFL kan matche akkurat nå. Og de har Drew Brees som på overlegent vis styrer hele showet. I tillegg har Saints Reggie Bush - som etter mitt syn er en av klodens råeste atleter.
Bush løper 100 meter ned mot ti blank, har stillestående vertikal spenst på godt over 1 meter, løfter 25x100 kg i benkpress og har kroppsfinter som Pelé. Siden han entret NFL i 2006 har han allikevel ikke slått helt til. Han har vært ujevn og hatt en tendens til å "forsvinne" i kamper. Men innimellom har han vært spektakulær og dominerende. Jeg har en følelse av at Reggie Bush kan bli den store forskjellen i søndagens kamp...
I 1990 så jeg San Francisco 49ers knuse Denver Broncos 55-10 i min første Super Bowl. Jeg var 12 år, helte innpå med Dr Pepper og Cherry Coke, og satt oppe til klokken fem om morgenen selv om kampen var avgjort halvveis. Dagen etter var jeg et vrak på skolen og døgnrytmen ødelagt i flere dager. Og sånn har jeg altså holdt på siden. Jeg gleder meg som en unge til Saints vs Colts på søndag. At jeg kommer til å gå rundt som en zombie til torsdag får bare være. Det er bestandig verdt det. I am ready to rumble!
Følg meg (og Super Bowl) på twitter: www.twitter.com/tv2magnus
Permalink
Del med andreGjør deg klar for Tigers grusomme revansje
Her er noen ord til alle de som mener at Tiger Woods er ferdig. Til alle de som tror at et damehistorier, et havarert ekteskap, sponsorflukt, tapte millioner og tapt ansikt har tatt knekken på tidenes beste golfspiller.
Dere tar skammelig feil.
Tigers fall from grace er spektakulært. Den perfekte idrettsmannen, merkevaren, sponsorobjektet. Helt siden han slo igjennom i 1996 har alt vært strømlinjeformet. Oppførselen uklanderlig. Alle svar han har gitt til journalister uangripelige, gjennomtenkte og sympatiske. Fenomenet med det blendende smilet og den smittende sjarmen revolusjonerte golfsporten. Det eneste man kunne sette fingeren på var at det over hodet ikke var noen ting å sette fingeren på.
Så når glansbildet så til de grader rakner, når vi skjønner at vi er blitt holdt for narr alle disse årene, når vi forstår at det hele bare var en illusjon - er det intet mindre enn en sensasjon.
Men det er produktet Tiger Woods, hans image som perfekt familiemann med alle de riktige verdiene, hans posisjon som ener i sponsormarkedet, som er forkvaklet.
Golfspilleren Tiger Woods er den samme. 300 meters-drivene, de spektakulære innspillene, de avgjørende puttene og den iskalde psyken er akkurat som før. De makeløse ferdighetene har ikke forsvunnet.
Den største grunnen til at jeg føler meg så til de grader sikker på at Tiger vil slå grusomt tilbake er fordi golfsporten ønsker at han gjør det. Siden Woods entret PGA-touren har størrelsen på pengepremiene firedoblet seg. Konkurrentene skjelver i buksene ved tanken på at han de aldri greier å slå skal forsvinne fra sporten. Både han som blir nummer to, han som blir nummer ti og han som blir nummer 30. Tiger Woods er gullkalven men også melkekua. Hans tilstedeværelse i golfsirkuset har gjort motstanderne betraktelig rikere og mer velstående enn de ville vært i en Tiger-løs tilværelse.
Da Woods var ute i åtte måneder med skade i 2008-sesongen, falt tv-ratingene med 50 prosent. Halvparten av seerne forsvant! Annonseinntektene stupte, interessen for PGA-touren forduftet. Da han vendte tilbake i 2009-sesongen, føk seertallene i været, reklamepengene flommet inn igjen - til tross for at verden var på full fart inn i finanskrisen.
Hvordan tror du interessen kommer til å være for den første turneringen Woods stiller opp i etter "pausen"?
Når tidenes beste golfspiller omsider entrer tee'en og kliner sin første drive nedover fairwayen, kommer han til å være bedre og mer fryktinngytende enn noensinne. Han kommer til å ha en "f**k you"-innstilling vi ikke har sett maken til i idrettshistorien. Han kommer til å spille med hevnlyst, med en intens og rasende motivasjon til å knuse alt og alle. Han kommer til å vinne mer enn han noen gang har gjort.
Og konkurrentene på PGA-touren kommer til å ønske ham hjertelig velkommen.
Følg meg på twitter: www.twitter.com/tv2magnus
Patetisk
Han la seg ikke akkurat langflat, Alex Rodriguez, da han i går kveld satt på pressekonferansen for å fortelle sin historie om dopingbruk. Den umåtelig populære A-Rod - den største stjernen i baseballens univers - skulle legge alle kortene på bordet. I stedet serverte han en patetisk bortforklaring der han skyldte på ungdommelig naivitet og dumskap. Han presterte å si at han ikke visste at det han gjorde var ulovlig for så senere i uttalelsen å motsi seg selv fullstendig ved å innrømme at han skjønte han måtte slutte med steroider når Major League innførte dopingtester.
"Jeg var ung og dum", prøvde A-Rod seg. Ung og dum??? Dersom det stemmer at han kun dopet seg i årene fra 2001 til 2003, var han 25-28 år. Han hadde allerede vært proffspiller i seks år og tjent hundrevis av millioner med kroner. "Jeg var naiv". Var? Du er naiv nå, min gode mann. Du er grenseløst naiv dersom du tror at du kan lure verden ved å si "jeg visste ikke at jeg gjorde noe feil" og "jeg vet ikke om det hadde noen effekt". Han hadde muligheten til å innrømme alt, si at "jeg jukset for å bli en bedre spiller". I stedet fortsatte han bare å lyve. Det er skamløst, og amerikanske journalister har heldigvis ikke kjøpt den ynkelige unnskyldningen/bortforklaringen.
Testresultatene - som skulle hemmeligholdes og aldri komme ut - viste spor av Primobolan og testosteron. Rodriguez hevder han ikke visste hva han tok, kun at det ble kalt for "Boli", og avslører at det var en ukjent fetter som skaffet ham det i Den Dominikanske republikk, og som injiserte dosene.
Fortell ikke meg at han brukte dette i tre år uten å vite hva det var, at han fortsatte å bruke det selv om "det antagelig ikke hadde noen effekt". Og spar meg også for hele historien om denne fetteren som ingen vet hvem er. (A-Rod høres ut som meg da jeg var seks år og kom med skrønete forklaringer til foreldrene mine om hvor det hadde blitt av all sjokoladen som lå i skapet...)
Alex Rodriguez er ferdig. Selv om han aldri kommer til å bli straffet eller utestengt. Navnet hans er svertet så til de grader, alle prestasjonene hans, både tidligere og kommende, vil ha et stort spørsmålstegn ved siden av seg. En av historiens beste baseballspillere har jukset. Ferdig med det.
Skjønt helt sikker kan man aldri være. For han driver idretten sin i et land der man mer enn noe ønsker å tro det beste om sine helter. Der man tenker at "har man sonet sin straff, skal du få en ny sjanse". En fin tanke, men bare dersom straffen står i forhold til forbrytelsen. I NFL blir man utestengt i fire kamper dersom en blir tatt for bruk av steroider. Doper du deg hele sesongoppkjøringen med veksthormoner og anabole steroider og blir tatt, får du fire kamper på sidelinjen og så er alt glemt. Akkurat som om effekten av månedsvis med dopingbruk blir borte på noen uker...
Men som jeg tidligere har skrevet, problemstillingen er litt annerledes i de "amerikanske" idrettene, der man kun konkurrerer internt i landet, i sine egne ligaer. San Francisco 49ers spiller aldri internasjonale kamper mot europeiske lag, så det er på en måte ikke like prekært om de skulle bruke doping. Det er på en måte likt for alle. Det blir verre når man konkurrerer internasjonalt. Som i feks sykkel.
Vi trenger jo ikke se lengre enn til det pågående Tour of California for å skjønne mentaliteten. Min gode kollega Christian Paasche lagde denne reportasjen fra vestkysten tidligere denne uken:
Når Paasche prater med mannen i gata der borte opplever han hvor ivrige de er til å tilgi juksemakerne. Når Floyd Landis og Tyler Hamilton sier at testene som felte dem var uriktige, tror folket heller på utøverne enn på dopingjegerne som har avslørt dem. Man går sågar så langt som å kritisere dopingtestene for å være upålitelige...
Jeg er selv født i USA, er umåtelig glad i landet og folket. Men akkurat på dette punktet er det nesten så jeg blir litt sjokkert. Mange virker nesten desperate etter å feie ubehagelige problemer under teppet slik at de kan glede seg over imponerende idrettsprestasjoner, show, rekorder og resultater. "Floyd Landis? Han har sonet sin dom, han er ren, han heier jeg på!"
På en annen side har han sonet to år, ikke bare noen uker. Eller som i A-Rods tilfelle: ingen dom i det hele tatt.
En hel nasjon i tusen knas
1
Fotball på nett - enten du vil det eller ikke
1
Edu
2
The Links
Finale med Fruen
1
