Devalueringen av tidenes beste
Tidens tann tærer, heter det i ordtaket. Det er like sant for gamle helter som for alle andre.
Nå er debatten i gang. Er Messi tidenes beste fotballspiller? Er han bedre enn Maradona? Enn Pelé?
Når man opplever storhet, det være seg Eric Heiden, Jack Nicklaus eller Bjørn Dæhlie - tenker man gjerne at man aldri vil få se noe lignende igjen. "Det vil aldri komme noen bedre", slår vi fast. " Disse kommer til å regnes som de beste også om tretti år". Men fortidens helter hører fortiden til, og når en ny dukker opp, en som dominerer i nuet, blir de gamle glemt.
"Den beste gjennom alle tider". Vi er veldig opptatt av akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart. Men er vi for raske med å avskrive de vi hyllet som tidenes største bare for noen år siden? Hvorfor glemmer vi så fort?
Jeg er for ung til å kunne bedømme hvem som er best gjennom alle tider. Både i fotball og i andre idretter.
Jeg har aldri opplevd Kniksen, Tom Lund, Pele eller Johan Cruyff. Jeg vokste opp med Diego Maradona akkurat som unger i dag vokser opp med Lionel Messi. Og jeg er naturlig nok en av dem som synes Diego er den beste som har spilt fotball.
Messi har ennå et stykke igjen. Han er en gudebenådet fotballspiller. Mange mener han ligner på Maradona, både i spillestil og i fysikk. Og på noen områder er de like. Retningsforandringene, soloraidene, evnen til å skape noe ut av ingenting. Men på mange måter er de også vidt forskjellige.
Messi er 168 på strømpelesten, akkurat som Maradona. Men Messi er lett og vever, han veier 67 kg.
Maradona var en kraftplugg, med 75 kg og kanskje mer, fordelt på like mange centimetere
Han spilte i en tid der dommerne tillot langt mer av holding og nedsparking. Da Argentina spilte mot Italia i 1982, ble han nesten drept av italienernes defensive monster, Claudio Gentile. Hadde den kampen vært spilt i dag, ville Gentile fått ti gule kort. Han slapp unna med ett.
I tillegg til dribleseriene, målene, de blendende tekniske detaljene og de fantastiske frisparkene, hadde Maradona en evne Messi foreløpig ikke har tilegnet seg.
Nemlig et uovertruffent overblikk og en spektakulær pasningsfot.
Messi viste at han har det i seg i oppgjøret mot Stuttgart nå sist - med en genial pasning som førte til scoring.
Men han gjør det for sjelden. Maradona gjorde det i nesten hver eneste kamp.
Men sannsynligheten for at Messi vil være den største når karrieren er over, er stor. I motsetning til Maradona har han hatt en god, trygg oppvekst. Han er en jordnær gutt med fornuftige verdier og er aldri er innblandet i skandaler. Maradona ble hyllet som en gud i hjemlandet fra han var 14 år og fikk et selvbilde som ikke lignet grisen. Han oppførte seg akkurat som han ville, var innblandet i skandale etter skandale, både på og utenfor banen, og fikk mange sesonger ødelagt av utenomsportslig tull. Men han tok lille, fattige Napoli til toppen av Serie A - som den gang var verdens beste liga - knuste store rike klubber i nord som Juventus, Inter og AC Milan. Og han vant VM på egenhånd, på en måte vi ikke har sett før eller siden.
Men var Maradona bedre enn Pele? De som har sett Pele, mener han er den største. Kanskje ble Pelé vippet av tronen fordi man syntes det var på tide med en ny "best gjennom alle tider".
I 1994, da Rune Bratseth la opp, ble han hyllet som tidenes beste norske spiller. Men var han bedre enn Hallvar Thoresen? Odd Iversen? Tom Lund? Harald Dutte Berg? Kniksen?
I dag hyller vi Solskjær som den beste. Men var han egentlig bedre enn noen av de jeg nettopp nevnte?
Det tok ikke mer enn ett OL før vi begynte å sammenligne Petter Northug med Bjørn Dæhlie og Gunde Svan.
Simon Ammann er plutselig bedre enn Matti Nykänen. Sven Kramer er bedre enn både Johann Olav Koss og Eric Heiden. Tiger Woods er bedre enn Jack Nicklaus, Manny Pacquiao er bedre enn Sugar Ray Robinson, Lebron James er bedre enn Michael Jordan.
Og sånn fortsetter det. Ettersom tiden går, devalueres de beste gjennom alle tider. Selv om de antagelig fortjener bedre.
Permalink
Del med andreThe Greatest Show on Earth
Amerikanerne ynder å kalle det "The Greatest Show on Earth". Super Bowl Sunday er på mange måter USAs andre nasjonaldag. Uken før Super Bowl er den uken i året der det selges flest nye tv'er. Det er uken der amerikanerne handler inn mest mat. I pausen under kampen går 90 millioner mennesker på do samtidig, og når de trekker ned etter seg, flusher 800 millioner liter vann gjennom kloakkrørene over det ganske land. Dagen etter Super Bowl vil mellom 1.5 og 2 millioner amerikanere ringe inn syke, ytterligere 4 millioner mennesker kommer for sent på jobb.
Med unntak av kampen i 2000, har jeg sett hver eneste Super Bowl siden 1990. Foreldrene mine bodde mange år i USA, og skjønner hva det går i - og lot meg være oppe hele natta selv om det var skole dagen etter. Når jeg rigger meg til på søndag, blir det med andre ord 20. gang jeg ser Super Bowl. Og aldri har jeg hatt like store forventninger.
Årets finale blir noe helt spesielt. Indianapolis Colts og New Orleans Saints har vært de beste lagene i NFL hele sesongen,og for første gang siden 1993 har de to lagene med best records fra grunnspillet kommet seg hele veien til finalen.
Men det er ikke bare derfor forventingene mine er store. Omstendighetene rundt kampen, duellene, spillerne, historien, følelsene... er spektakulære:
* New Orleans Saints er i Super Bowl for første gang i klubbens 43-årige historie. Lenge regnet som et av de dårligste lagene i NFL, og et lag veldig få brydde seg om. Helt til orkanen Katrina traff byen med full styrke og ødela alt som kom i dens vei.
Louisiana Superdome - Saints sin hjemmebane - ble hardt skadet. I stedet for football-kamper, cheerleaders og supporterfester, ble arenaen brukt til å huse tusenvis av hjemløse og til å hjelpe syke og skadde. Saints flyttet ut av byen og spilte hjemmekampene sine i Baton Rouge, Louisina og San Antonio, Texas.
Året etter var Superdome gjenreist, Saints vendte hjem i 2006, og siden den gang har hele Amerika trykket laget til sitt bryst. Når lagene entrer Sunlife Stadium i Miami på søndag, vil hele USA, med unntak av de som kommer fra Indiana eller er i slekt med noen av Colts-spillerne, holde med New Orleans.
*For første gang på 20 år møtes to av de absolutt beste quarterbackene i Super Bowl. Mange store QBs har spilt Super Bowl siden 1990. Men en har ikke hatt to superstjerner - på toppen av sine karrierer - ansikt til ansikt i en Super Bowl siden Joe Montana og John Elway barket sammen. Drew Brees vs Peyton Manning har noe episk over seg - som en klassisk tungvektskamp i boksing. Frasier vs Ali. Let's get ready to rumble!!!!
*Colts' quarterback Peyton Manning er MVP de to siste sesongene, og den eneste noen sinne som har blitt tildelt utmerkelsen fire ganger. Han dominerer spillet på en måte ingen har gjort før ham. Når en quarterback samler de offensive spillerne for å fortelle hva som er neste play, er det vanlig at en offensive coordinator - treneren som har ansvaret for angrepsspillet - bestemmer hva som skal gjøres, og at qb'en videreformidler ordrene til spillerne i klynga. Men ikke Manning. Han bestemmer alt selv. Han får mellom fire og seks spill å velge mellom av den offensive koordinatoren, gir spillerne beskjed om at "det blir ett av disse, gutter, følg med". Så stiller de seg opp - og Peyton Manning tar kontrollen. Han titter på motstanderne, leser og analyserer av lagoppstilling, formasjon og bevegelser hva forsvaret kommer til å gjøre, og så forandrer han spillet til det han mener passer best til å overvinne motstanderen. Det er virkelig et fascinerende skue, der nummer 18 står og roper, peker, teller og gestikulerer. Mannen er et geni, i tillegg er han ekstremt begavet rent fysisk.
*Men så har det seg også slik at Peyton Manning er New Orleans Saints-supporter. Faren hans, Archie Manning, spilte nemlig quarterback for Saints på 70-tallet, og Peyton er vokst opp i New Orleans. Archie Manning var i mange år blant ligaens aller beste quarterbacks, men til tross for at han kunne gått til andre, bedre klubber og kjempet om Super Bowl-titler, valgte han å bruke sine beste år i New Orleans til tross for at de var et av ligaens aller dårligste lag. Sånt blir ikke glemt, spesielt ikke i The Big Easy. (Archie har blitt oppringt av hundrevis av journalister de siste ukene, men har nektet å si hvem han holder med i finalen - sønnen sin eller klubben han selv er legende i.)
*New Orleans Saints kan score hver eneste gang de har ballen. De er ekstremt eksplosive, og kan lage poeng fra over alt på banen. Om de er 90 yards eller 2 yards unna en touchdown har ingenting å si. De har et arsenal av offensive spillere som ingen andre lag i NFL kan matche akkurat nå. Og de har Drew Brees som på overlegent vis styrer hele showet. I tillegg har Saints Reggie Bush - som etter mitt syn er en av klodens råeste atleter.
Bush løper 100 meter ned mot ti blank, har stillestående vertikal spenst på godt over 1 meter, løfter 25x100 kg i benkpress og har kroppsfinter som Pelé. Siden han entret NFL i 2006 har han allikevel ikke slått helt til. Han har vært ujevn og hatt en tendens til å "forsvinne" i kamper. Men innimellom har han vært spektakulær og dominerende. Jeg har en følelse av at Reggie Bush kan bli den store forskjellen i søndagens kamp...
I 1990 så jeg San Francisco 49ers knuse Denver Broncos 55-10 i min første Super Bowl. Jeg var 12 år, helte innpå med Dr Pepper og Cherry Coke, og satt oppe til klokken fem om morgenen selv om kampen var avgjort halvveis. Dagen etter var jeg et vrak på skolen og døgnrytmen ødelagt i flere dager. Og sånn har jeg altså holdt på siden. Jeg gleder meg som en unge til Saints vs Colts på søndag. At jeg kommer til å gå rundt som en zombie til torsdag får bare være. Det er bestandig verdt det. I am ready to rumble!
Følg meg (og Super Bowl) på twitter: www.twitter.com/tv2magnus
Gjør deg klar for Tigers grusomme revansje
Her er noen ord til alle de som mener at Tiger Woods er ferdig. Til alle de som tror at et damehistorier, et havarert ekteskap, sponsorflukt, tapte millioner og tapt ansikt har tatt knekken på tidenes beste golfspiller.
Dere tar skammelig feil.
Tigers fall from grace er spektakulært. Den perfekte idrettsmannen, merkevaren, sponsorobjektet. Helt siden han slo igjennom i 1996 har alt vært strømlinjeformet. Oppførselen uklanderlig. Alle svar han har gitt til journalister uangripelige, gjennomtenkte og sympatiske. Fenomenet med det blendende smilet og den smittende sjarmen revolusjonerte golfsporten. Det eneste man kunne sette fingeren på var at det over hodet ikke var noen ting å sette fingeren på.
Så når glansbildet så til de grader rakner, når vi skjønner at vi er blitt holdt for narr alle disse årene, når vi forstår at det hele bare var en illusjon - er det intet mindre enn en sensasjon.
Men det er produktet Tiger Woods, hans image som perfekt familiemann med alle de riktige verdiene, hans posisjon som ener i sponsormarkedet, som er forkvaklet.
Golfspilleren Tiger Woods er den samme. 300 meters-drivene, de spektakulære innspillene, de avgjørende puttene og den iskalde psyken er akkurat som før. De makeløse ferdighetene har ikke forsvunnet.
Den største grunnen til at jeg føler meg så til de grader sikker på at Tiger vil slå grusomt tilbake er fordi golfsporten ønsker at han gjør det. Siden Woods entret PGA-touren har størrelsen på pengepremiene firedoblet seg. Konkurrentene skjelver i buksene ved tanken på at han de aldri greier å slå skal forsvinne fra sporten. Både han som blir nummer to, han som blir nummer ti og han som blir nummer 30. Tiger Woods er gullkalven men også melkekua. Hans tilstedeværelse i golfsirkuset har gjort motstanderne betraktelig rikere og mer velstående enn de ville vært i en Tiger-løs tilværelse.
Da Woods var ute i åtte måneder med skade i 2008-sesongen, falt tv-ratingene med 50 prosent. Halvparten av seerne forsvant! Annonseinntektene stupte, interessen for PGA-touren forduftet. Da han vendte tilbake i 2009-sesongen, føk seertallene i været, reklamepengene flommet inn igjen - til tross for at verden var på full fart inn i finanskrisen.
Hvordan tror du interessen kommer til å være for den første turneringen Woods stiller opp i etter "pausen"?
Når tidenes beste golfspiller omsider entrer tee'en og kliner sin første drive nedover fairwayen, kommer han til å være bedre og mer fryktinngytende enn noensinne. Han kommer til å ha en "f**k you"-innstilling vi ikke har sett maken til i idrettshistorien. Han kommer til å spille med hevnlyst, med en intens og rasende motivasjon til å knuse alt og alle. Han kommer til å vinne mer enn han noen gang har gjort.
Og konkurrentene på PGA-touren kommer til å ønske ham hjertelig velkommen.
Følg meg på twitter: www.twitter.com/tv2magnus
Patetisk
1
En hel nasjon i tusen knas
1
Fotball på nett - enten du vil det eller ikke
1
Edu
2
The Links
Finale med Fruen
1
